På Forskningsdagene spørres det om hvorfor ”det vitenskapelige miljøet” ikke når ut til oss vanlige folk med ”kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert”. 

Svaret på det er enkelt: Fordi de fleste av oss har ganske god kunnskap, er i stand til å tenke rimelig kritisk, og har høyst blandet erfaring med forskning som bl.a. er finansiert av farmasi-gigantene.

Under mottoet ”Rom for store tanker” åpnet Forskningsdagene 2014 onsdag med en paneldebatt om temaet: ”Hvorfor taper vitenskapen?” med undertekst: ”Hvorfor når ikke det vitenskapelige miljøet ut med kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert?”

Har Forskningen funnet Sannheten?

”Store tanker”? Ja, det er det sannelig! Hvis disse premissene skal tas alvorlig må det jo bety at på mange områder har Forskningen faktisk funnet Sannheten?

For politikerne våre må dette være århundrets gavepakke: Det betyr jo at de rett og slett kan kutte ut forskningsbevilgninger på en lang rekke områder. De ser sikkert frem til å få en detaljert liste over hvilke forskningsfelt dette gjelder!

For oss vanlige folk er det en gladmelding, fordi livet blir lettere. Vi trenger ikke lenger å forsøke å finne ut av hva som er bra for oss, fordi forskerne har Svaret!

Problemet for oss ikke-forskere som har levd en stund, er at vi er blitt presentert for et ganske stort antall kontradiktoriske forskningsresultater med til dels store konsekvenser for dagliglivene våre, over ganske lang tid.

Eksempler på Sannheter:

Noen eksempler:

Vi som vokste opp på 50-tallet lærte at det er sunt å drikke melk. I dag har vi forskningsresultater som viser – for å si det veldig forsiktig – at ikke alle voksne har godt av å drikke melk. Er dette Sannheten om melk og menneskelig kosthold?

På 60-tallet fikk folk med rygglidelser beskjed om å legge seg til sengs og ligge stille. Mange ble lagt i jernkorsett. Forskningen viste at ryggen måtte få tid til å ”stabilisere seg”. I dag blir folk med ryggproblemer oppfordret til å gå og være i bevegelse. Har Forskningen funnet Sannheten om Rygglidelser nå?

På 60-tallet gjaldt det også at blindtarmen var et organ som skulle fjernes hvis en pasient hadde magesmerter. Blindtarmen var et organ som ikke hadde noen funksjon. Senere har Forskere funnet ut at blindtarmen bidrar til dannelsen av hvite blodlegemer, og dermed til å hindre betennelser i kroppen. Betyr det at nå vet vi alt om blindtarmens funksjon i kroppen? Og, enda viktigere, betyr det at i dag opererer man ikke bort organer som har en funksjon??

Da jeg fikk barn på 80-tallet, ble vi fortalt at spebarnet burde ligge på magen. Det var bra for utviklingen av ryggmusklene og dessuten riktig liggestilling med tanke på å unngå krybbedød. I dag blir vel unge foreldre nesten meldt til barnevernet hvis de lar babyen ligge på magen, for nå er det ”bevist” (forskningsmessig, må vite!) at å ligge på magen øker risikoen for krybbedød.

Vaksine-vepsebolet skal jeg ikke gå inn i. La det være nok å si at influensavaksine-skandalen ikke styrket vår tiltro til offentlige, forskningsbaserte helseråd. I hvert fall ikke blant dem av oss som er i stand til å tilegne oss ny kunnskap og samtidig har utviklet en viss kritisk sans til fakta som fremstilles som ”dokumentert”.

En privat erfaring

På det helt private plan kan jeg berette om Professoren i reumatologi, hvis ”helseråd” til undertegnede var å finne en rullestol jeg likte, fordi jeg kom til å tilbringe resten av livet i den. På mitt spørsmål om det ikke var noe jeg kunne gjøre selv for å forhindre dette sykdomsforløpet, var svaret et kontant ”nei!.” Dette er snart 20 år siden. Ved hjelp av kostholdsråd, hyppige akupunkturbehandlinger og ulike urtemedisinske preparater kombinert med mye kunnskapsinnhenting fra internasjonal forskning har jeg greid å gjøre Professorens prediksjoner grundig til skamme: Senest denne uken hadde jeg gleden av å vandre i norske høstfjell aldeles uten hjelpemidler.

Er det mulig å få en smule forståelse fra forskermiljøet for at en slik erfaring bidrar til en viss skepsis overfor ”helseråd som er dokumentert”?

Dialog?

Jeg tror det ville vært bra for forskningens generelle omdømme om man i litt større grad fant frem til gamle dyder som ”undring” og ”nysgjerrighet” – og en sjelden gang greide å frikoble seg fra sine finansieringskilder i formidlingen av forskningsresultater.  Og ikke minst om man i større grad fremholdt dilemmaer, forbehold, begrensninger og kvalifiseringer knyttet til både egen og andres forskning.

Hvis man i tillegg kunne vurdere å betrakte ”folk flest” som rimelig oppegående, kunnskapsrike og kritiske, kunne kanskje kommende års ”Forskningsdager” bli en interessant arena for dialog?

Årets problemstilling med spørsmål om hvorfor «det vitenskapelige miljøet» ikke når ut til oss vanlige folk med Sannhetene sine, forsterker dessverre inntrykket av arroganse, ensporethet og glasstårn.

Og siden vi lever i et demokrati, gjør det også at partier som ønsker å styrke forskningen ikke nødvendigvis får våre stemmer – fordi vi «vanlige» faktisk ikke skjønner vitsen med å bruke flere skattekroner på å styrke en sektor som systematisk nedvurderer og latterligjør våre livserfaringer.