Min generasjon journalister har et spesielt forhold til «deadline». Det var mye mer enn en vanlig «frist»! Det hendte ikke så rent sjelden at en hel dags arbeid var helt bortkastet fordi man ikke kom i mål før deadline.

I de riktig gode, gamle dager for omtrent 25 år siden, da vi fortsatt skrev på skrivemaskin (med rettetast!) og leste nyheter på papir, var «deadline» et absolutt være-eller-ikke-være for Saken vi jobbet med. «Deadline» avgjorde om vi hadde en nyhet – eller om det bare ble en vanlig, traurig «sak». Hvis den ble ferdig før deadline og bildene var bra, hendte det til og med at en helt vanlig Sak ble oppgradert til en Nyhet, hvis gode kolleger ikke greide å komme opp med noe bedre i tide.

Hvis vi ikke rakk deadline var saken i verste fall «død».

Jeg husker godt hvordan det var å «nesten» komme i mål: Sitte på en kjempenyhet hvor du bare manglet en eneste bekreftelse, og så var kilden som kunne bekrefte på en middag i Kuala Lumpur eller på vei til Bergen i bil (dette var før mobiltelefonene!) og ikke tilgjengelig før…….. etter deadline.

En sjelden gang var det mulig å «tøye» deadline. Noen avissider ble trykket før andre, og forsiden gikk i trykken sist. Hvis man virkelig hadde en Nyhet, kunne deadline i aller ytterste fall forskyves litt – men da var presset til å levere noe utenom det vanlige helt enormt!

Dagens skrivende journalister jobber under helt andre arbeidsvilkår: De har deadline hele tiden. Sakene de jobber med skal ut på ulike «plattformer» fortløpende – «deadline» er i beste fall en slags gammeldags luksus. Jeg misunner dem ikke!

Men jeg lurer litt på hva det gjør med sakene vi får servert? I teorien kunne man jo tenke seg at nyhetsmediene ble mer nøyaktige og etterrettelige: En sak «dør» ikke lenger hvis den ikke er ferdig til kl. 18 eller 20, fordi den kan legges ut på en annen plattform kort tid senere etter at fakta er sjekket. Og det må kunne gå an å legge ut den delen av saken som er bekreftet og dobbeltsjekket ganske raskt, og så publisere resten etterhvert?

Men sånn er det jo ikke! Jeg tror ingen tør å hevde at skriftlige medier er blitt mer pålitelige og nøyaktige enn før. Og det er vel heller ikke sånn at vi lesere stadig får større innsikt ved å følge en sak i noen timer: På meg virker det som om nyhetsbildet om mulig er blitt enda mer fragmentarisk enn før og at oppfølging og utdyping av saker snarere publiseres sjeldnere enn oftere, sammenlignet med tiden før elektroniske medier. Hvorfor, tro?

Alt var absolutt ikke bedre før! Men som mange andre er jeg ørlite bekymret både for avisenes og for kvalitetsjournalistikkens fremtid. Er det bakstreversk og nostalgisk å mene at trykte medier bør bestå? Kanskje! Jeg må tilstå at det er vanskelig å finne rasjonelle argumenter for å lese nyheter på papir fremfor på skjerm – bortsett fra at jeg selv ikke kan tenke meg morgenkaffen uten papiraviser……..

Finnes det rom for skikkelig kvalitetsjournalistikk i en mediehverdag hvor «alle» kan publisere hva de ønsker, på plattformer som er fullfinansiert av aktører som utelukkende har kortsiktig profitt og markedstilgang som begrunnelse for sine investeringer?

Tja…… Mange vet mye mer om dette enn meg. Jeg tenker at mitt lille bidrag mot ytterligere forsøpling av medier og det offentlige rom må være å peke på Kvalitet: Å forsøke å gjøre barn og barnebarn, og ellers alle som gidder å høre på, bevisst på hva man kan stole på av informasjon, og hva som er skrevet med hensikt og baktanker. Bidra med å stille kritiske spørsmål: Hvor er kildene for opplysningene? Hvorfor uttaler x seg om dette? Hvorfor er ikke y spurt? Hvem tjener eller taper på at denne saken kommer opp?

Og så velger jeg å tro at journalister som tar sitt fag alvorlig også har respekt for det arbeidsredskapet språket er: En nyhetsak eller reportasje som er full av grammatikalske feil, har lav troverdighet for meg. Jeg jobber intenst for at mine barn skal få samme ryggmargsrefleksen. Og er stygt redd for at dette er nok en tapt sak………