Jeg har dummet meg ut.

Jeg har forsøkt å delta i diskusjoner på Facebook og argumentere mot ytringer jeg er uenig i, istedenfor å ignorere dem og late som ingenting.  Ingebrigt Steen-Jensen oppfordret til å konfrontere «nettrollene», til å ta opp diskusjonen – og jeg har vært dum nok til å forsøke.

Maken til mobbing og utskjelling og mistenkeliggjøring og nedlatenhet har jeg aldri vært utsatt for – selv ikke da jeg som journalist utfordret «storkapitalen» på 80-tallet. Og nesten uten unntak handler det ikke om mine meninger eller påstander: Jeg blir angrepet og latterligjort og mistenkeliggjort som person, av mennesker jeg aldri har møtt.

Selvfølgelig bør jeg heve meg over det. Selvsagt bør det ikke gå inn på meg at mange titalls fremmede mennesker kaller meg uvitende og naiv før jeg har rukket å spise frokost…. Men det gjør det faktisk!

Det går såpass inn på meg at jeg ligger våken og grubler på hvordan jeg kunne uttrykt meg annerledes, og føler meg mislykket fordi jeg ikke «når frem» med mine innspill og synspunkter.

Hva gjør det med ytringsfriheten,  når deltakere i samfunnsdebatten mobbes til taushet?

Jeg bor i en kommune hvor rundt 25% av innbyggerne er definert som «innvandrere». Det har medført og medfører adskillige utfordringer. Jeg har tidligere blogget om mine reaksjoner når elevene fra ungdomsskolen passerer meg på vei hjem, og jeg konfronteres med en mobbing og et språkbruk som er utpreget kvinnefiendtlig og rasistisk.

Allikevel: Jeg vil mye heller konfrontere og få en dialog med disse kvinne- og jødefientlige ungdomsskoleelevene enn å fortsette å stille spørsmål ved mine jevnaldrenes ytringer på Facebook. Der i gården er det blitt «god tone» å generalisere hinsides enhver fornuft: Når grupper av muslimske menn trakasserer vestlige kvinner, er konklusjonen at vi alle bør være «mot» muslimer og at ingen som bekjenner seg til islam bør få tilgang til Kongeriket.

At norske kvinner til alle tider (!) har blitt seksuelt trakassert av norske menn – de siste tiårene som et ledd i en klar maktkamp – er åpenbart ikke bare underordnet, men et absolutt ikke-tema. Her gjelder det å knytte manns-makt til religion og hudfarge!

Og det lykkes jo: Jeg orker i hvert fall ikke å delta mer i disse «ord-orgasmene», hvor ordskiftet forsvinner, ingen er opptatt av en menings- eller erfaringsutveksling, og den personlige mobbingen er grenseløs.

Det skulle vært interessant å vite hva mine Facebook-venners venner mener om ytringsfrihet – hvordan skal vi «te oss» for å sikre at alle borgere føler trygghet for å ytre seg? Jeg mistenker at mange ikke er særlig opptatt av problemstillingen………….