En kjær veninne har vært innlagt til en operasjon. Den var i utgangspunktet ganske kurant. Så oppsto komplikasjoner: En sykehusinfeksjon. Antibiotika skulle ta knekken på den. Så oppsto store smerter, magekramper, oppkast. Min venninne er åpenbart syk. Hun har vært hos fastlege og på legevakt annenhver dag i to uker nå. Prøvene viser at hun er frisk. Alle som ser henne, og snakker med henne, skjønner at hun er syk: Hun har store smerter, og er svært redusert.

Ikke en eneste gang i løpet av disse ukene har en lege eller sykepleier forholdt seg til at min venninne åpenbart er syk. Prøvene viser at hun er frisk. Så da sendes hun hjem. Med magekramper, oppkast og store smerter, og smertelindrende medisiner. Og beskjed om å kontakte fastlegen, nok en gang, hvis smerter og symptomer vedvarer.

Vi som er glade i henne er slitne og redde. Vi trodde helsvesenet var der for å ta vare på oss når vi ble syke. Men sånn er det jo ikke! I to uker har hun gått/kjørt i skytteltrafikk mellom fastlegen og legevakt og sykehus. Utstyrt med resepter på smertestillende medikamenter.

I morgen tidlig kjører vi til Aleris.