Rekk opp hånden alle som har møtt en kvinne kledd i burka i Norge. Ikke så mange hender i været, kanskje? Niqab, derimot, ser vi innimellom. Og i likhet med de fleste her i landet, liker jeg synet dårlig. Det oser av kvinneundertrykking, og et middelaldersk syn på kropp og mennesker. 

Husker dere debatten om ungdomsskolejenter med korte topper for noen år siden? Det er ikke vanskelig å tenke seg at tenåringsgutter stappfulle av hormoner får konsentrasjonsproblemer når de er omgitt av naken jentehud. Jentenes mager ble et problem for læringsmiljøet. Temaet ble tatt opp på foreldremøter og i mange andre sammenhenger. Caps var også et tema: Mange lærere mente at hodeplagg ikke hørte hjemme i klasserommet. Mange skoler innførte kleskoder, hvor verken hodeplagg og bare mager ble akseptert.

De fleste arbeidsplasser har uttrykte eller skjulte regler for klesdrakt. Da jeg arbeidet på Stortinget på slutten av 70-tallet var det utenkelig å gå med dongeribukser på jobb. Noen år tidligere var jeg sekretær i et svensk industrikonsern. Der gikk alle sekretærer i skjørt. Hele året. Det var iskaldt å vente på trikken om vinteren, iført nylonstrømper og skjørt!

Ingen av de ovennevnte kleskodene var i nærheten av å bli lovregulert. Noen skoler innførte et skriftlig reglement, slik at foreldre og barn visste hva de måtte forholde sg til. Noen arbeidsplasser har muligens også reglementer som omhandler klesdrakt? 

Tilhengerne av et lovforbud mot niqab og burka argumenterer som om motstandere av et slikt forbud synes det er greit med «heldekkende klesplagg». Selv synes jeg det er veldig ugreit. Verken niqab eller burka hører hjemme noe sted i norsk offentlighet: Ikke i skolen, ikke på gaten, ikke på arbeidsplasser. Men et lovforbud mot klesplagg? 

Lovgivning er det sterkeste virkemiddelet vi har for å regulere adferd i vårt samfunn. Er virkelig bruk av niqab og burka et så omfattende samfunnsproblem at det bør lovreguleres?

Et tankekors: Jeg har til gode å høre at en rektor eller en lærer etterlyser et lovforbud – men jeg hører daglig politikere som mener noe om hvilken utfordring dette er i skolen. Kan det være at de aller fleste norske skoler er utmerket i stand til å løse denne utfordringen helt alene, uten hjelp fra verken lover eller politikere? Kan noe av bekymringen for hvilken utfordring disse klesplaggene utgjør, være knyttet til det faktum at det er under ett år til neste valg?

Jeg bare spør………..