Jo eldre vi blir, jo mer får vi å sørge over. Det går an å påstå at livet består i å skaffe seg en lang rekke ting, goder og «fortrinn», for deretter å miste dem……….

For meg har denne vinteren stått i sorgens tegn. Jeg har mistet en av mine aller beste og eldste venninner.

Samtidig har jeg mistet litt mer av min førlighet, min mulighet til fysisk utfoldelse: Leddene mine blir stadig litt mindre medgjørlige. Det blir stadig vanskeligere å gå turer i marka. Østbyputten blir stadig mer uoppnåelig.

Tilsammen gir dette en ganske massiv følelse av Tap. Det er lett å tenke at herfra går det bare «nedover»……

En spennende ting ved å leve er at man stadig oppdager nye sider ved både seg selv og andre. En ny «oppdagelse» av meg selv denne vinteren er at jeg er fryktelig dårlig til å sørge. Jeg reagerer på tap og sorg ved først å bli iskald og logisk og ganske kynisk: Jeg sender blomster og brev og kort og gjør alt det utvendig «riktige» – og så, når begravelsen er over og hverdagen kommer, blir jeg rett og slett ganske umulig å være i hus med. Grinete, gretten, kritisk, sur, negativ ….. og mere til. Ikke vakkert. Ikke tiltalende. Ikke konstruktivt.

Min evne til å takle sorg vil bli satt på stadig sterkere prøver i nær fremtid: Rent statistisk vil jeg oppleve å miste mennesker jeg er glad i i et økende tempo……

Hvordan lærer man seg å sørge?