Dagen i dag, 29. september, er en gammel merkedag. Den har vært feiret både i før-kristen tid, som katolsk helgendag, og som luthersk høytidsdag. Og det kan være vanskelig å skille de ulike «feiringene» fra hverandre: Kirken, både den katolske og lutherske, har vært dyktige til å adoptere gamle «hedenske» merkedager og omgjøre dem til kirkelige. Under mottoet: «If you can’t beat them, join them» har hedenske feiringer, markeringer og skikker blitt omgjort til kristne dyder og hellige handlinger.

Lenge før kristendommen invaderte høytidsdagene og gjorde dem til sine, har 29. september vært dagen for overgangen fra høst til vinter: På denne dagen skulle alle beitedyr og all avling være i hus. Det er også en festdag: Siden avlingen er i hus, vet vi hva vi har til rådighet – og da inviterer vi til fest! Hvis det ikke har vært uår, feirer vi den overfloden jorden har gitt oss.

Men i mange hundreår har dagen i dag også vært viet erkeengelen Mikael. Og han har en helt spesiell plass både blant englene og i teologien: Noen mener at han er den samme som Jesus Kristus, andre hevder at han er den som står Jesus nærmest….. Uansett: I kristen tradisjon er denne dagen viktig. Vi feirer innhøstingen av «markens grøde», som er gitt oss av Gud. Og vi feirer i tillegg erkeengelen Mikael, som har en helt spesiell (og litt uklar) status blant englene -men han er i hvert fall en beskytter av bufe og avlinger og grøde, og dermed av alt som nå skal være i hus og hjelpe oss gjennom vinteren.

Kort sagt: Dagen i dag er verd å feire! 🙂