Egentlig mener jeg at alle mennesker burde danse mye mer! Og i vår absurde verden er det virkelig ikke ikke de dansende, flørtende, imøtekommende mennene som er den største utfordringen. Jeg tror de aller fleste kvinner mellom 17 og 70 greit takler en situasjon hvor imøtekommenheten på et dansegulv blir plagsom.

Men jeg er egentlig ikke så opptatt av Trond Giske. Som gammel journalist er jeg mer opptatt av hvordan mediene agerer og fungerer. Og jeg kjenner at jeg vemmes og skremmes og blir flau over manglende profesjonell journalistikk i denne saken.

Min tidligere redaktør Kåre Valebrokk lærte meg at min første reaksjon når jeg ble kontaktet skulle være «Hvorfor meg?» «Hva tror vedkommende han/hun kan tjene på å tipse/kontakte meg?» «Hvem tjener på at jeg tar denne saken – og med denne vinklingen?»

Helt grunnleggende spørsmål – som VG i sin iver etter «oppslag» helt har glemt å stille seg…….

Den eneste «varsleren» i denne saken var en tillitsvalgt i fagbevegelsen, som åpenbart ikke er svært begeistret for Giske i utgangspunktet. Han tolket dansingen som en bekreftelse på at Giske er en slesk fyr som tafser på damer, særlig de yngre. Det er lett å la seg forarge over det. Det blir litt mer problematisk når den yngre damen slett ikke føler seg tafset på! Og dessuten forteller at det var hun og venninnen som tok initiativet til dansingen – og som avsluttet den.

Så er det selvsagt ganske teit av Trond Giske å gå på bar og kanskje drikke litt for mye og danse med unge jenter, rett før det nominasjonsmøtet som skulle være første skritt på veien til en slags rehabilitering.

Men det rettferdiggjør ikke dårlig, en-kilde, kampanjejournalistikk fra en av landets største aviser!