I dag feirer vi frigjøring og fred. Vi ser velkjente bilder av Kongens hjemkomst og jublende mennesker.

Mine tanker går mot alt jeg ikke vet……. Morfar, Ola Hegerberg, var med på å starte Milorg. Han satt på Grini to ganger, og ble sendt med båt til fangeleir i Kirkenes. Hans krigsinnsats vet jeg ganske mye om. Han hadde varige lungeskader etter tortur, og er omtalt for sin illegale innsats i mange bøker. «Alle » vet at morfar var aktiv motstandsmann, og gjorde en stor krigsinnsats, ikke minst på Grini: Han ble «ansatt» som «oversykepleier» der, antakelig fordi han var formann i den norske avdelingen av Ungdommens Røde Kors da krigen brøt ut. Dermed kunne han bevege seg fritt mellom avdelingene og kunne formidle livsviktig informasjon. Han reddet mange liv.

Men hva med mormor og mamma, hans kone og datter?

Mormor var 39 og mamma 15 år da krigen brøt ut. Så vidt jeg vet fortsatte mamma skolegangen sin (realskole og gymnas) gjennom krigsårene. Hvordan var det?

Jeg vet ikke om mormor fortsatt hadde jobb som lærerinne. Men jeg vet at hun drev omfattende «hjemmeskole» for barn i nabolaget. Jeg har hørt historier om Sverige- flyktninger som bodde på Kåstad (mammas barndomshjem) i dager og uker. Og om «inspeksjoner» fra lokale nazister hvor «gjestene» satt gjemt i kjeller og i kott, mens mamma avledet inspektørene med å spille piano…… De må ha vært forferdelig redde!? Ble de litt sånn «fandenivoldske», mor og datter alene og med ektemann og far i fengsel,

Ja, det tror jeg. Men også i krig gjelder det jo at de fleste dagene er hverdager. Hvor kom inntektene fra? Jeg vet at de dyrket mye mat selv. Nok til å bytte til seg egg og kjøtt fra gårdene i nabolaget. Men allikevel: Med hovedforsørgeren fengslet mesteparten av tiden, hvor kom pengene fra?

Dette har ingen fortalt meg noe om. Og da undres jeg: Hvorfor vet jeg ikke mer om dette? Hvorfor fortalte ikke mamma meg mer om hvordan det var å være tenåring under krigen? Jeg tror kanskje en del av svaret er at hun ville se fremover, hun tenkte eller håpet kanskje at hennes opplevelser ikke var relevante for hennes barns fremtid?

Jeg er født i 1953, åtte år etter at krigen tok slutt. Som 17-åring dro jeg på en europeisk ungdomsleir i regi av Rotary. To ungdommer fra hvert eneste land i det som den gang var definert som «Europa» skulle være på leir sammen i to uker og lære litt om hverandres bakgrunn og kulturer. Da jeg sto klar til å dra avgårde med Kiel-fergen begynte morfar å gråte. Det var helt uhørt og forvirrende og det ble helt umulig for meg å reise uten å få vite hvorfor denne store, sterke, snille, allvitende bestefaren min gråt.

Han gråt fordi han var redd for at jeg skulle finne meg en tysk kjæreste. DET visste han ikke ikke hvordan han kunne takle.

Men han snakket aldri om krigen…………