Credo: Jeg tror. Jeg tror vi er skapt. Jeg tror livene våre har en hensikt, tjener et formål. Jeg tror vi er en del av en større sammenheng. Men innimellom settes denne troen på en alvorlig prøve!

En av mine aller beste venninner er blitt dement. I løpet av et knapt år har hun gått fra å være en oppegående, operativ, kunnskapsrik og kritisk journalist, til å bli et skjelvende, angstfylt vrak.

Hun hadde aldri et «lett» liv: Hun var stadig søkende etter en tilhørighet og ro hun aldri fant. Men hun var samtidig, parallelt med sin egen uro, en klippe for mange.

Hun brukte sin utrolige formuleringsevne til å ta opp temaer som er så vanskelige at de fleste av oss skygger banen: Barn med alvorlig funksjonsnedsettelsers rett til skolegang, for eksempel. Disse ganske usjarmerende individene, som sikler og utstøter gutturale lyder og plirer med øynene og promper og har ukontrollerbare muskelsammentrekninger både her og der……. Hun skildret deres hverdag nesten uten bruk av adjektiver, så mesterlig og så overbevisende….. Hun fikk flere, høythengende priser for sin journalistikk.

Nå har hun forsvunnet inn i en verden vi andre ikke har tilgang til. Det forferdelige er at det er en vond og skremmende og angstfylt verden. Andre personer som får denne diagnosen, forsvinner inn i en slags glemsel som også på sitt vis kan være positiv. Min demente far ble forelsket på sykehjemmet, og opplevde et par euforiske uker hånd i hånd med sin med-pasient – for en lykke!

Men min venninne opplever intet positivt. Hennes hverdag er bare angst og frykt og redsel og gråt. Det mest positive personalet på sykehjemmet kan si, er at enkelte dager gråter hun mindre enn andre dager….. Når jeg besøker henne ligger hun som oftest på sengen. I et rom som er fullstendig «strippet» for bilder, tepper, minner, – alt vi andre omgir oss med. Alle sånne «ting» trigger en uro og gir mer angst. Min venninne, som alltid, alltid har lagt vekt på å omgi seg med vakre ting, ligger nå på en seng i et rom som er helt uten «ting».

Det eneste jeg kan bidra med, er å legge meg ned på sengen hennes sammen med henne. Og holde rundt henne, og gråte sammen med henne. «Jeg må komme meg ut herfra. Jeg kan ikke være her lenger.» Sier min venninne. Og jeg holder rundt henne og sier at «Selvfølgelig må du komme deg bort herfra» «Dette ordner vi». «Det kommer til å bli bedre».

Og inni meg raser jeg mot Vårherre: Hvorfor i himlens navn kan ikke min venninne bare få slippe fri fra dette livet? Hvorfor, hvorfor må hun oppleve dette helvete på jord?

Jeg tror vi er skapt. Og at livene våre har en hensikt. Men innimellom er det pokker så vanskelig å tro at Vårherre har full oversikt over sine skapninger!