Nei, dette er ikke et blogginnlegg om trusler, banning, politisk retorikk eller språkopplæring for innvandrere.

Jeg er rett og slett (nok en gang) frustrert over hvordan enkelte bransjer/fagfelt har et så bevisstløst forhold til språk at det skapes barrierer mot omverdenen, og fornuftig samhandling blir unødig vanskelig – på grunn av dårlig språk og dårlig språkforståelse.

Et populært eksempel på dette er selvfølgelig legen, som velger å skjule et vanskelig budskap bak medisinske termer. En «malign cyste» er en enklere diagnose å formidle enn en «ondartet svulst».

Selv har jeg i noen tiår forsøkt å formidle olje- og gassteknologi på et nogenlunde forståelig norsk. Det vakte sterke reaksjoner første gang jeg omtalte «subsea technology» som «undervannsteknologi». Mange sinte ingeniører, fra mange språkområder, mente at dette overhodet ikke var et «dekkende begrep». Men greide aldri helt å forklare hvorfor, eller hva som manglet.

Min frustrasjon i dag kommer av at jeg forsøker å lære meg å lage en hjemmeside på internett. Jeg går på kurs for å lære meg de grunnleggende tekniske «greiene», og jeg går på et annet kurs for å lære meg grunnleggende «design». Nå har jeg greid å flytte «domenet» (hvorfor i all verden har vi ikke et norsk ord for det?) mitt fra én «Host» eller «Provider»(?) til en annen. Det er jeg kjempestolt over!

Men så skal jeg begynne å legge til rette for det stoffet jeg vil ha på denne siden. Og den første utfordringen kommer når jeg klikker meg inn på «hjelp» (En av grunnene til at jeg valgte denne «Host’en» (!!) er at språket er norsk……)
Og da får jeg opp dette utvalget av «ofte stilte spørsmål»:

APACHE (3)
HVORFOR BLIR HTTP ADRESSER AUTOMATISK ENDRET TIL HTTPS I NETTLESER?
ENDRE ROTMAPPE FOR HOVEDDOMENET
HVORDAN SLÅ AV/PÅ NETTLESER CACHE FOR BILDER, CSS OG JS?
CGI / PERL (2)
HVOR KAN JEG KJØRE CGI SKRIPT?
HVORFOR VIRKER IKKE MINE CGI / PERL-SKRIPTER?
CLOUDFLARE (11)

Fra å være en godt voksen dame med rimelig grei selvtillit når det gjelder teknologiforståelse, blir jeg med ett slag forvandlet til en forvirret surrebukk som ikke engang husker sine egne innloggingsdetaljer, og som har mistet enhver tro på at det er mulig å lage sin egen hjemmeside.

Bare på grunn av språket!

Jo eldre vi blir, jo mer får vi å sørge over. Det går an å påstå at livet består i å skaffe seg en lang rekke ting, goder og «fortrinn», for deretter å miste dem……….

For meg har denne vinteren stått i sorgens tegn. Jeg har mistet en av mine aller beste og eldste venninner.

Samtidig har jeg mistet litt mer av min førlighet, min mulighet til fysisk utfoldelse: Leddene mine blir stadig litt mindre medgjørlige. Det blir stadig vanskeligere å gå turer i marka. Østbyputten blir stadig mer uoppnåelig.

Tilsammen gir dette en ganske massiv følelse av Tap. Det er lett å tenke at herfra går det bare «nedover»……

En spennende ting ved å leve er at man stadig oppdager nye sider ved både seg selv og andre. En ny «oppdagelse» av meg selv denne vinteren er at jeg er fryktelig dårlig til å sørge. Jeg reagerer på tap og sorg ved først å bli iskald og logisk og ganske kynisk: Jeg sender blomster og brev og kort og gjør alt det utvendig «riktige» – og så, når begravelsen er over og hverdagen kommer, blir jeg rett og slett ganske umulig å være i hus med. Grinete, gretten, kritisk, sur, negativ ….. og mere til. Ikke vakkert. Ikke tiltalende. Ikke konstruktivt.

Min evne til å takle sorg vil bli satt på stadig sterkere prøver i nær fremtid: Rent statistisk vil jeg oppleve å miste mennesker jeg er glad i i et økende tempo……

Hvordan lærer man seg å sørge?

En kjær veninne har vært innlagt til en operasjon. Den var i utgangspunktet ganske kurant. Så oppsto komplikasjoner: En sykehusinfeksjon. Antibiotika skulle ta knekken på den. Så oppsto store smerter, magekramper, oppkast. Min venninne er åpenbart syk. Hun har vært hos fastlege og på legevakt annenhver dag i to uker nå. Prøvene viser at hun er frisk. Alle som ser henne, og snakker med henne, skjønner at hun er syk: Hun har store smerter, og er svært redusert.

Ikke en eneste gang i løpet av disse ukene har en lege eller sykepleier forholdt seg til at min venninne åpenbart er syk. Prøvene viser at hun er frisk. Så da sendes hun hjem. Med magekramper, oppkast og store smerter, og smertelindrende medisiner. Og beskjed om å kontakte fastlegen, nok en gang, hvis smerter og symptomer vedvarer.

Vi som er glade i henne er slitne og redde. Vi trodde helsvesenet var der for å ta vare på oss når vi ble syke. Men sånn er det jo ikke! I to uker har hun gått/kjørt i skytteltrafikk mellom fastlegen og legevakt og sykehus. Utstyrt med resepter på smertestillende medikamenter.

I morgen tidlig kjører vi til Aleris. 

Rekk opp hånden alle som har møtt en kvinne kledd i burka i Norge. Ikke så mange hender i været, kanskje? Niqab, derimot, ser vi innimellom. Og i likhet med de fleste her i landet, liker jeg synet dårlig. Det oser av kvinneundertrykking, og et middelaldersk syn på kropp og mennesker. 

Husker dere debatten om ungdomsskolejenter med korte topper for noen år siden? Det er ikke vanskelig å tenke seg at tenåringsgutter stappfulle av hormoner får konsentrasjonsproblemer når de er omgitt av naken jentehud. Jentenes mager ble et problem for læringsmiljøet. Temaet ble tatt opp på foreldremøter og i mange andre sammenhenger. Caps var også et tema: Mange lærere mente at hodeplagg ikke hørte hjemme i klasserommet. Mange skoler innførte kleskoder, hvor verken hodeplagg og bare mager ble akseptert.

De fleste arbeidsplasser har uttrykte eller skjulte regler for klesdrakt. Da jeg arbeidet på Stortinget på slutten av 70-tallet var det utenkelig å gå med dongeribukser på jobb. Noen år tidligere var jeg sekretær i et svensk industrikonsern. Der gikk alle sekretærer i skjørt. Hele året. Det var iskaldt å vente på trikken om vinteren, iført nylonstrømper og skjørt!

Ingen av de ovennevnte kleskodene var i nærheten av å bli lovregulert. Noen skoler innførte et skriftlig reglement, slik at foreldre og barn visste hva de måtte forholde sg til. Noen arbeidsplasser har muligens også reglementer som omhandler klesdrakt? 

Tilhengerne av et lovforbud mot niqab og burka argumenterer som om motstandere av et slikt forbud synes det er greit med «heldekkende klesplagg». Selv synes jeg det er veldig ugreit. Verken niqab eller burka hører hjemme noe sted i norsk offentlighet: Ikke i skolen, ikke på gaten, ikke på arbeidsplasser. Men et lovforbud mot klesplagg? 

Lovgivning er det sterkeste virkemiddelet vi har for å regulere adferd i vårt samfunn. Er virkelig bruk av niqab og burka et så omfattende samfunnsproblem at det bør lovreguleres?

Et tankekors: Jeg har til gode å høre at en rektor eller en lærer etterlyser et lovforbud – men jeg hører daglig politikere som mener noe om hvilken utfordring dette er i skolen. Kan det være at de aller fleste norske skoler er utmerket i stand til å løse denne utfordringen helt alene, uten hjelp fra verken lover eller politikere? Kan noe av bekymringen for hvilken utfordring disse klesplaggene utgjør, være knyttet til det faktum at det er under ett år til neste valg?

Jeg bare spør………..

Piet Hein har relevante kommentarer til det meste. Her er to Gruk som er høyst aktuelle i forhold til nyhetsbildet akkurat nå:

Vi må begrænse spekulationen  – til vore nærmeste

Det er viselig sagt: Vi skal være på vagt

mod, at de, som har pengene, derved får magt

over alle os værdigt trængende.

Styrk derfor vor stærke ad-mi-ni-stra-tion

så enhver politik- og profit-person

som nu kun har magten  –

tillige får pengene.

To man ikke må forvexle

Borgermester Philurius Phalsum,

som hersker i Nørre-Bamme

med skiftevis skønsnak og trusler, som gør

kommuneborgerne tamme, –

og storfinancierén af samme navn

med selskabet «Grundprofit» sammesteds –

må sandelig ikke forvexles, bare

fordi de to er den samme

I dag heter det visst «Mindfulness», og kan læres på kurs og utøves ved hjelp av «app’er». Da Piet Hein skrev dette «livsfilosofiske gruk» i 1967 var ikke «Mindfulness» som begrep oppfunnet – men det handler om akkurat det samme! Og bekrefter nok en gang Predikerens ord: «Intet er nytt under solen».

At leve i nuet er livets teknik –

og alle folk gjør deres bedste,

men halvdelen vælger det nu, som gik,

og halvdelen vælger det næste.

Og det forrige nu og det kommende nu

blir aldrig i livet presente,

og alle folks levetid går sågu

med bare at mindes og vente.

For det nu, som er gået, er alltid forbi,

og det næste blir aldrig det rette.

Næ, sørg for, at nuet, du lever i,

engang for altid, er dette.

Et godt, poetisk svar på hva som egentlig er «problemet»: (fortsatt Piet Hein)

Problemet er slett ikke bare

Hvordan man bevarer freden

Så dette for samtlige parter

forenes med verdigheden,

Problemet er snarere dette:

Hvorledes allverden blir frelst

Uten at noen noensinne

får ansvar for noe som helst….

Jeg er forvirret. Hjerte og hjerne gallopperer i stikk motsatte retninger når jeg ser bilde av en frossen syrisk gutt bak et netting-gjerde i Sør-Varanger. Hvis han har flyktet fra krig og terror og forfølgelse og umenneskelighet og havnet så langt hjemmenfra som i Kirkenes, så må vi da invitere ham inn, gi ham en seng med rent sengetøy og god mat og (minst) en klem og holde godt rundt ham og hviske inn i øret hans: «Nå er du trygg!»

«Streng og rettferdig» er blitt et mantra. Hvem kan være uenig i det? Hva er motsatsen? Snill og tilfeldig?? Dit vil vel ingen…….

«Vi må kunne integrere dem vi tar imot», sier de som har ansvar og greie på dette. Det høres veldig riktig ut. Men kunne det tenkes at noen av dem som banker på døren vår nå faktisk ikke har lyst til å bli her lenger enn nødvendig? Litt som nordmenn som flyktet til Sverige under krigen: Det var en unntakstilstand, og de fleste hadde ett ønske: Å vende tilbake når krigen tok slutt.

Kunne vi motta flyktninger i dag med samme holdning? Ha stor takhøyde for en midlertidighet, vise varme og omtanke – helt uten noe ønske om integrering eller «fornorsking»? I visshet om at den dagen det er mulig å reise hjem, vil de fleste vanlige mennesker gjøre akkurat det……

En annen ting forvirrer meg også: Vi liker jo å tro at vi er Verdensmestre i Fred, Forsoning, Forhandlinger og etpar andre greier her på Berget. «Oslo-Avtalen» er et begrep som appellerer til vår nasjonale stolthet – selv om det fortsatt er et stykke igjen til det er fred i Midt-Østen, til tross for vår internasjonalt anerkjente innsats…….

Men når det kommer til innvandring og flyktninger og asylsøkere gir vi gladelig slipp på rollen som moralske veivisere: Her er det Sverige og Danmark som «bestemmer»: Vi kan selvfølgelig ikke legge oss på en annen linje enn våre naboland. Jeg undres: Kunne vi ha påvirket den nordiske holdningen innenfor dette fryktelig vanskelige området hvis vi hadde ønsket det? Jeg synes passiviteten er påfallende………

Men først og fremst misliker jeg at Myndighetene ikke ser ut til å ha noe som helst ønske om å redusere min forvirring eller bringe orden i begrepsbruket. Når jeg ønsker å gi en syrisk gutt en klem, snakker Listhaug om menneskesmuglere. Når jeg gjerne vil vite mer om antall og bakgrunn og årsaker, snakker Listhaug fortsatt om menneskesmuglere.  Og når jeg tenker at vi må ha hjerte- og husrom for krigsflyktninger som har opplevd grusomheter vi ikke kan forestille oss, velger Listhaug fortsatt å fokusere på menneskesmuglere……..

Dette er intet angrep på integreringsminister Listhaug: Hun et plassert på en uriaspost, og hun gjør jobben sin! Men det Stortingsflertallet vi har valgt, fraskriver seg ansvaret for den redde, frosne gutten bak gjerdet i Kirkenes: Flertallet mener at det er viktigere å være prinsippfast og prinsipiell, enn å sørge for at verdens rikeste land tar vare på en redd liten gutt som har flyktet fra krig og mistet alt.

«Norske Verdier» blir brukt som hedersord i mange sammenhenger. Jeg lurer på hva gutten bak gjerdet på Storskog tenker om Norske Verdier?