Jeg har dummet meg ut.

Jeg har forsøkt å delta i diskusjoner på Facebook og argumentere mot ytringer jeg er uenig i, istedenfor å ignorere dem og late som ingenting.  Ingebrigt Steen-Jensen oppfordret til å konfrontere «nettrollene», til å ta opp diskusjonen – og jeg har vært dum nok til å forsøke.

Maken til mobbing og utskjelling og mistenkeliggjøring og nedlatenhet har jeg aldri vært utsatt for – selv ikke da jeg som journalist utfordret «storkapitalen» på 80-tallet. Og nesten uten unntak handler det ikke om mine meninger eller påstander: Jeg blir angrepet og latterligjort og mistenkeliggjort som person, av mennesker jeg aldri har møtt.

Selvfølgelig bør jeg heve meg over det. Selvsagt bør det ikke gå inn på meg at mange titalls fremmede mennesker kaller meg uvitende og naiv før jeg har rukket å spise frokost…. Men det gjør det faktisk!

Det går såpass inn på meg at jeg ligger våken og grubler på hvordan jeg kunne uttrykt meg annerledes, og føler meg mislykket fordi jeg ikke «når frem» med mine innspill og synspunkter.

Hva gjør det med ytringsfriheten,  når deltakere i samfunnsdebatten mobbes til taushet?

Jeg bor i en kommune hvor rundt 25% av innbyggerne er definert som «innvandrere». Det har medført og medfører adskillige utfordringer. Jeg har tidligere blogget om mine reaksjoner når elevene fra ungdomsskolen passerer meg på vei hjem, og jeg konfronteres med en mobbing og et språkbruk som er utpreget kvinnefiendtlig og rasistisk.

Allikevel: Jeg vil mye heller konfrontere og få en dialog med disse kvinne- og jødefientlige ungdomsskoleelevene enn å fortsette å stille spørsmål ved mine jevnaldrenes ytringer på Facebook. Der i gården er det blitt «god tone» å generalisere hinsides enhver fornuft: Når grupper av muslimske menn trakasserer vestlige kvinner, er konklusjonen at vi alle bør være «mot» muslimer og at ingen som bekjenner seg til islam bør få tilgang til Kongeriket.

At norske kvinner til alle tider (!) har blitt seksuelt trakassert av norske menn – de siste tiårene som et ledd i en klar maktkamp – er åpenbart ikke bare underordnet, men et absolutt ikke-tema. Her gjelder det å knytte manns-makt til religion og hudfarge!

Og det lykkes jo: Jeg orker i hvert fall ikke å delta mer i disse «ord-orgasmene», hvor ordskiftet forsvinner, ingen er opptatt av en menings- eller erfaringsutveksling, og den personlige mobbingen er grenseløs.

Det skulle vært interessant å vite hva mine Facebook-venners venner mener om ytringsfrihet – hvordan skal vi «te oss» for å sikre at alle borgere føler trygghet for å ytre seg? Jeg mistenker at mange ikke er særlig opptatt av problemstillingen………….

I morgen legger jeg ut på en reise. Jeg har reist strekningen mange ganger før, og er nokså trygg på at alt skal gå bra.

Jeg reiser fra et sted jeg er blitt glad i, hvor det er godt å være og hvor jeg har fått gode venner. Det er alltid vemodig å dra, men jeg vet jo at jeg kommer igjen! Dessuten vet jeg at gode hjelpere tar vare på huset og hagen mens jeg er borte. Jeg er nokså trygg på at alt er i orden når jeg kommer tilbake.

Jeg reiser til et sted jeg kjenner godt. Jeg har familie og venner (og en trofast hund) som ønsker meg velkommen hjem og er glade for å se meg. Jeg blir møtt på ankomststedet og får hjelp med bagasjen og trygg transport videre.

Jeg reiser hjem for å forberede julen, og har julegaver i bagasjen. Gaver jeg har kjøpt til mennesker jeg er glad i. Gaver vi gir hverandre for å feire og minnes en stor gave vi alle engang fikk: En gave fra et ungt par i Midtøsten som ikke hadde noe sted å bo.

Til alle andre som er på reisefot i morgen: God tur!

Jeg skulle inderlig ønske at reisen deres blir like forutsigbar, trygg og ukomplisert som min. Jeg håper dere kommer trygt frem, og at noen ønsker dere velkommen!

Det var bare det jeg ville si………… 🙂

Min generasjon journalister har et spesielt forhold til «deadline». Det var mye mer enn en vanlig «frist»! Det hendte ikke så rent sjelden at en hel dags arbeid var helt bortkastet fordi man ikke kom i mål før deadline.

I de riktig gode, gamle dager for omtrent 25 år siden, da vi fortsatt skrev på skrivemaskin (med rettetast!) og leste nyheter på papir, var «deadline» et absolutt være-eller-ikke-være for Saken vi jobbet med. «Deadline» avgjorde om vi hadde en nyhet – eller om det bare ble en vanlig, traurig «sak». Hvis den ble ferdig før deadline og bildene var bra, hendte det til og med at en helt vanlig Sak ble oppgradert til en Nyhet, hvis gode kolleger ikke greide å komme opp med noe bedre i tide.

Hvis vi ikke rakk deadline var saken i verste fall «død».

Jeg husker godt hvordan det var å «nesten» komme i mål: Sitte på en kjempenyhet hvor du bare manglet en eneste bekreftelse, og så var kilden som kunne bekrefte på en middag i Kuala Lumpur eller på vei til Bergen i bil (dette var før mobiltelefonene!) og ikke tilgjengelig før…….. etter deadline.

En sjelden gang var det mulig å «tøye» deadline. Noen avissider ble trykket før andre, og forsiden gikk i trykken sist. Hvis man virkelig hadde en Nyhet, kunne deadline i aller ytterste fall forskyves litt – men da var presset til å levere noe utenom det vanlige helt enormt!

Dagens skrivende journalister jobber under helt andre arbeidsvilkår: De har deadline hele tiden. Sakene de jobber med skal ut på ulike «plattformer» fortløpende – «deadline» er i beste fall en slags gammeldags luksus. Jeg misunner dem ikke!

Men jeg lurer litt på hva det gjør med sakene vi får servert? I teorien kunne man jo tenke seg at nyhetsmediene ble mer nøyaktige og etterrettelige: En sak «dør» ikke lenger hvis den ikke er ferdig til kl. 18 eller 20, fordi den kan legges ut på en annen plattform kort tid senere etter at fakta er sjekket. Og det må kunne gå an å legge ut den delen av saken som er bekreftet og dobbeltsjekket ganske raskt, og så publisere resten etterhvert?

Men sånn er det jo ikke! Jeg tror ingen tør å hevde at skriftlige medier er blitt mer pålitelige og nøyaktige enn før. Og det er vel heller ikke sånn at vi lesere stadig får større innsikt ved å følge en sak i noen timer: På meg virker det som om nyhetsbildet om mulig er blitt enda mer fragmentarisk enn før og at oppfølging og utdyping av saker snarere publiseres sjeldnere enn oftere, sammenlignet med tiden før elektroniske medier. Hvorfor, tro?

Alt var absolutt ikke bedre før! Men som mange andre er jeg ørlite bekymret både for avisenes og for kvalitetsjournalistikkens fremtid. Er det bakstreversk og nostalgisk å mene at trykte medier bør bestå? Kanskje! Jeg må tilstå at det er vanskelig å finne rasjonelle argumenter for å lese nyheter på papir fremfor på skjerm – bortsett fra at jeg selv ikke kan tenke meg morgenkaffen uten papiraviser……..

Finnes det rom for skikkelig kvalitetsjournalistikk i en mediehverdag hvor «alle» kan publisere hva de ønsker, på plattformer som er fullfinansiert av aktører som utelukkende har kortsiktig profitt og markedstilgang som begrunnelse for sine investeringer?

Tja…… Mange vet mye mer om dette enn meg. Jeg tenker at mitt lille bidrag mot ytterligere forsøpling av medier og det offentlige rom må være å peke på Kvalitet: Å forsøke å gjøre barn og barnebarn, og ellers alle som gidder å høre på, bevisst på hva man kan stole på av informasjon, og hva som er skrevet med hensikt og baktanker. Bidra med å stille kritiske spørsmål: Hvor er kildene for opplysningene? Hvorfor uttaler x seg om dette? Hvorfor er ikke y spurt? Hvem tjener eller taper på at denne saken kommer opp?

Og så velger jeg å tro at journalister som tar sitt fag alvorlig også har respekt for det arbeidsredskapet språket er: En nyhetsak eller reportasje som er full av grammatikalske feil, har lav troverdighet for meg. Jeg jobber intenst for at mine barn skal få samme ryggmargsrefleksen. Og er stygt redd for at dette er nok en tapt sak………

På Forskningsdagene spørres det om hvorfor ”det vitenskapelige miljøet” ikke når ut til oss vanlige folk med ”kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert”. 

Svaret på det er enkelt: Fordi de fleste av oss har ganske god kunnskap, er i stand til å tenke rimelig kritisk, og har høyst blandet erfaring med forskning som bl.a. er finansiert av farmasi-gigantene.

Under mottoet ”Rom for store tanker” åpnet Forskningsdagene 2014 onsdag med en paneldebatt om temaet: ”Hvorfor taper vitenskapen?” med undertekst: ”Hvorfor når ikke det vitenskapelige miljøet ut med kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert?”

Har Forskningen funnet Sannheten?

”Store tanker”? Ja, det er det sannelig! Hvis disse premissene skal tas alvorlig må det jo bety at på mange områder har Forskningen faktisk funnet Sannheten?

For politikerne våre må dette være århundrets gavepakke: Det betyr jo at de rett og slett kan kutte ut forskningsbevilgninger på en lang rekke områder. De ser sikkert frem til å få en detaljert liste over hvilke forskningsfelt dette gjelder!

For oss vanlige folk er det en gladmelding, fordi livet blir lettere. Vi trenger ikke lenger å forsøke å finne ut av hva som er bra for oss, fordi forskerne har Svaret!

Problemet for oss ikke-forskere som har levd en stund, er at vi er blitt presentert for et ganske stort antall kontradiktoriske forskningsresultater med til dels store konsekvenser for dagliglivene våre, over ganske lang tid.

Eksempler på Sannheter:

Noen eksempler:

Vi som vokste opp på 50-tallet lærte at det er sunt å drikke melk. I dag har vi forskningsresultater som viser – for å si det veldig forsiktig – at ikke alle voksne har godt av å drikke melk. Er dette Sannheten om melk og menneskelig kosthold?

På 60-tallet fikk folk med rygglidelser beskjed om å legge seg til sengs og ligge stille. Mange ble lagt i jernkorsett. Forskningen viste at ryggen måtte få tid til å ”stabilisere seg”. I dag blir folk med ryggproblemer oppfordret til å gå og være i bevegelse. Har Forskningen funnet Sannheten om Rygglidelser nå?

På 60-tallet gjaldt det også at blindtarmen var et organ som skulle fjernes hvis en pasient hadde magesmerter. Blindtarmen var et organ som ikke hadde noen funksjon. Senere har Forskere funnet ut at blindtarmen bidrar til dannelsen av hvite blodlegemer, og dermed til å hindre betennelser i kroppen. Betyr det at nå vet vi alt om blindtarmens funksjon i kroppen? Og, enda viktigere, betyr det at i dag opererer man ikke bort organer som har en funksjon??

Da jeg fikk barn på 80-tallet, ble vi fortalt at spebarnet burde ligge på magen. Det var bra for utviklingen av ryggmusklene og dessuten riktig liggestilling med tanke på å unngå krybbedød. I dag blir vel unge foreldre nesten meldt til barnevernet hvis de lar babyen ligge på magen, for nå er det ”bevist” (forskningsmessig, må vite!) at å ligge på magen øker risikoen for krybbedød.

Vaksine-vepsebolet skal jeg ikke gå inn i. La det være nok å si at influensavaksine-skandalen ikke styrket vår tiltro til offentlige, forskningsbaserte helseråd. I hvert fall ikke blant dem av oss som er i stand til å tilegne oss ny kunnskap og samtidig har utviklet en viss kritisk sans til fakta som fremstilles som ”dokumentert”.

En privat erfaring

På det helt private plan kan jeg berette om Professoren i reumatologi, hvis ”helseråd” til undertegnede var å finne en rullestol jeg likte, fordi jeg kom til å tilbringe resten av livet i den. På mitt spørsmål om det ikke var noe jeg kunne gjøre selv for å forhindre dette sykdomsforløpet, var svaret et kontant ”nei!.” Dette er snart 20 år siden. Ved hjelp av kostholdsråd, hyppige akupunkturbehandlinger og ulike urtemedisinske preparater kombinert med mye kunnskapsinnhenting fra internasjonal forskning har jeg greid å gjøre Professorens prediksjoner grundig til skamme: Senest denne uken hadde jeg gleden av å vandre i norske høstfjell aldeles uten hjelpemidler.

Er det mulig å få en smule forståelse fra forskermiljøet for at en slik erfaring bidrar til en viss skepsis overfor ”helseråd som er dokumentert”?

Dialog?

Jeg tror det ville vært bra for forskningens generelle omdømme om man i litt større grad fant frem til gamle dyder som ”undring” og ”nysgjerrighet” – og en sjelden gang greide å frikoble seg fra sine finansieringskilder i formidlingen av forskningsresultater.  Og ikke minst om man i større grad fremholdt dilemmaer, forbehold, begrensninger og kvalifiseringer knyttet til både egen og andres forskning.

Hvis man i tillegg kunne vurdere å betrakte ”folk flest” som rimelig oppegående, kunnskapsrike og kritiske, kunne kanskje kommende års ”Forskningsdager” bli en interessant arena for dialog?

Årets problemstilling med spørsmål om hvorfor «det vitenskapelige miljøet» ikke når ut til oss vanlige folk med Sannhetene sine, forsterker dessverre inntrykket av arroganse, ensporethet og glasstårn.

Og siden vi lever i et demokrati, gjør det også at partier som ønsker å styrke forskningen ikke nødvendigvis får våre stemmer – fordi vi «vanlige» faktisk ikke skjønner vitsen med å bruke flere skattekroner på å styrke en sektor som systematisk nedvurderer og latterligjør våre livserfaringer.

Nå arrangeres «Forskningsdagene». Der blir, etter sigende, sannheter presentert – visstnok i motsetning til i alle andre fora, hvor rykter, profitthensyn og omtrentligheter florerer.

Hypotesen ser ut til å være at de fleste av oss er intelligensmessig laverestående, dårlig opplyste og ute av stand til å ta opplyste valg relatert til egen livssituasjon.

I introduksjonen til ett arrangement heter det: «40 prosent av oss vil ikke følge myndighetenes råd om influensavaksine, alternativbevegelsen har aldri stått sterkere og på nettet florerer konspirasjonsteoriene. Hvorfor når ikke det vitenskapelige miljøet ut med kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert?»