Jeg sitter i «loungen» på Newark flyplass utenfor New York. Her er gratis mat og drikke av alle slag, behagelige stoler, masse aviser og magasiner. Dette er forbeholdt forretningsreisende – og folk som reiser mye, sånn som Egil. En rask opptelling gir cirka 50 menn og 5 kvinner (inkludert undertegnede som «bare» er ledsager).

Akkurat sånn var det den gangen jeg reiste mye i jobben og hadde både «sølv»- og «gullkort» på både SAS, Lufthansa og BA – og da er vi tilbake på 80-tallet, altså nesten tredve år siden. Jeg var ofte eneste hunkjønn både i «loungen» og på møter og konferanser.

Jeg tror nok vi har flere kvinner i ledende posisjoner nå, enn vi hadde på 80-tallet. Men misforholdet er fortsatt voldsomt! Og da er det jeg spør meg selv: Finnes det fortsatt strukturer eller «glasstak» som gjør at kvinner ikke når opp i næringsliv og maktstrukturer? Eller er det rett og slett sånn at vi ikke vil?

Har mange kvinner andre prioriteringer og et annet verdisett enn menn? Er vi mindre opptatt av titler og gullkort og lounger og styreverv? Velger vi bort «makt» til fordel for…… hva da?

Har vi kommet dit at menn og kvinner har like muligheter, men bruker dem ulikt? Hvilke konklusjoner kan vi trekke av det?

nå er det boarding……… 🙂

Jeg ble hoppende forbannet i går: På et norsk arrangement i forbindelse med Offshore Technology Conference i Houston ble sjefen for Oljedirektoratet Bente Nyland introdusert av den norske generalkonsulen med en forsikring til forsamlingen om at hun var absolutt kompetent og slett ikke ansatt fordi hun var kvinne!

I 2011!

Jeg håpet i det lengste at Nyland ville kvittere med å forsikre at generalkonsulen slett ikke var ansatt fordi han er mann, men faktisk er kvalifisert for jobben sin……….(Skjønt, man kan jo begynne å tvile…..)

Oljedirektøren lot seg ikke merke med introduksjonen. Men senere på kvelden tillot hun seg å undre seg over om tidligere OD-sjefer hadde vært dårlig kvalifisert for jobben, siden det var nødvendig å nevne dette med kvalifikasjoner spesielt.  Suverent bra!