Ytringsfrihet betyr at vi som en hovedregel ikke kan straffes for våre meninger. Det innebærer at samfunnet har gitt fra seg retten til å utøve makt mot meninger «makta» ikke liker.

Ytringsfrihet betyr ikke at jeg har gitt fra meg retten til å kjempe med alle lovlige midler mot ytringer jeg finner avskyelige, amoralske, nedbrytende, støtende eller farlige.

Ytringsfrihet innebærer også at jeg har rett – og kanskje også plikt? – til å rope et varsko når jeg oppdager eller utsettes for ytringer jeg tror er skadelige eller farlige.

Med en ungdomskole som nærmeste nabo, overhører jeg nesten daglig totalt uakseptable ytringer. Mobbing og trakassering med et språk som er utpreget seksualisert, kvinneundertrykkende, jødefientlig og rasistisk. Det skjer nesten uten unntak fra en gjeng, mot en som er alene, og ytringene følges ganske ofte opp med fysisk mobbing. Og dessverre består gjengen nesten uten unntak av gutter fra muslimske land.

Jeg griper inn som best jeg kan. Dette er intet fora for intellektuelle utvekslinger om ytringsfrihetens innhold. Det handler om å beskytte og forsvare det stakkars enkeltmennesket som blir mobbet og trakassert. Og så handler det om, slik jeg ser det, å gi mobberne et krystallklart signal om at de oppfører og ytrer seg på en måte som er totalt uakseptabel. Jeg holder meg ikke for god til å ty til trusler. Utfordringen er å finne trusler som fungerer…….. Ved et par anledninger har jeg truet med Baltus, vår fredelige 13 år gamle Golden Retriever: «Neste gang jeg hører deg heve stemmen mot noen som helst, pusser jeg Baltus på deg!»
Det virker!

Vi må ikke la tragedier og terror få oss til å miste bakkekontakten. Ytringsfrihet handler om enkeltmenneskets rett til å ytre seg mot flertallet, mot storsamfunnet, mot kirken, mot makten. Det handler ikke om noens rett til å støte og såre «just for the fun if it».

Selvsagt skal ytringer være særdeles skadelige før de blir straffbare. Men rammene for hva som er god folkeskikk og alminnelig høflighet skal og bør være ganske annerledes. Det er innenfor disse «folkeskikk-rammene» de fleste av oss bør bestrebe oss på å agere. Det er disse rammene vi bør forsøke å videreformidle til den oppvoksende slekt.

De fleste av oss har minimal direkte innflytelse på nasjonal og internasjonal politikk. Men de aller fleste av oss kan bidra til at unge mennesker benytter seg av sine demokratiske rettigheter innenfor en ramme av alminnelig folkeskikk.