De fleste av oss er vel både oppgitte, sinte, fortvilte og provoserte av disse muslimske terroristene som kaller seg IS og som terroriserer stadig større geografiske områder. Selv følger jeg meg først og fremst hjelpeløs: Det er helt absurd å kunne følge halshuggingen av en britisk journalist på TV.

Denne kriminaliteten påvirker meg også på en måte jeg helst ikke vil vedstå meg: I all min handlingslammelse og hjelpeløshet og frustrasjon havner jeg rett inn i tanker og reaksjoner som «Bomb hele faenskapen til hælvete!» og «Utslett dritten en gang for alle!» og mange andre vulgære og unyanserte tanker.

Når jeg kommer inn på disse sporene er det (kanskje) interessant å observere at jeg plutselig begynner å bruke språket på en helt annen måte: Tankene mine får både tykke l’er og masse a-endelser og mye bannord.  Mitt vanligvis nokså konservative riksmål er visst nokså uegnet til å uttrykke hva jeg egentlig føler i denne sammenheng: Her må jeg enten over på Oslo Øst-dialekt eller saftig nordnorsk!

Det verste, det alvorlige og tankevekkende, er allikevel dette: En gjeng kriminelle mordere greier å manipulere mitt tankesett: Deres brutale fremferd gjør mine tanker og reaksjoner mindre nyanserte og humanistiske. Deres handilnger er så fullstendig hinsides all normalitet, at mine tanker rundt det også blir ekstreme: Bomb livskiten ut av dem!

Og dermed har terroristene og morderne faktisk oppnådd en aldri så liten seier, hos et enkeltmenneske langt nord i et bortskjemt annerledesland: De har lykkes i å «brutalisere» meg bittelittegranne. De har gjort meg litt mindre human og nyansert.

Samtidig kjenner jeg meg innimellom innmari lei av stadig å skulle nyansere og forstå. Det må jo være sånn at noe – om enn aldri så lite – fortsatt er helt riktig, og noe fortsatt er helt galt?

Jeg synes dette er vanskelige tanker. Fasitsvaret uteblir……..

Så da må jeg minnes min farmor, som i mange år uttrykkelig ønsket å dø for å bli gjenforent med sin Skaper, men uavlatelig fortsatte å leve. Ved en anledning sa jeg noe sånt som: Nei, nå må du virkelig holde deg i live i noen måneder til, sånn at denne pjokken inni magen min også får sjans til å oppleve og bli glad i oldermoren sin – på linje med alle de andre oldebarna som er så glad i deg.

Da svarte farmor, litt resignert: «Huff, ja – alltid er det noe…..»

Det tenker jeg er en god kommentar når våre verdier blir utfordret også:  «Alltid er det noe!»

«Noe» som utfordrer oss. «Noe» som vi må strekke oss etter.

Og så får vi holde oss i live – både verdimessig og språklig!