verdier

av

Verdier i Travle Tider

Høsten er en travel tid for de fleste. (Og i dag er det akkurat ni uker til julaften). Vi som ble voksne da Time Management-bølgen skyllet innover oss, skriver vel fortsatt lister og notater om alle våre gjøremål – og merker dem med koder og farger for å være sikre  at vi Prioriterer Riktig

Selv om jeg ikke er i full jobb, er jeg like fullt en slave av Travelheten. Alt som burde og skulle vært gjort. Modale hjelpeverb (burde, skulle, måtte osv) burde (!) vært fjernet både fra språket og bevisstheten!

Midt oppi listeskriving og fargekoding og prioriteringer dumpet jeg over et dikt det er lenge siden jeg har lest. Som handler om motvekten, selve antitesen, til all vår travelhet. Halldis Moren Vesaas’ vakre «Tre vers til mor».

Jeg sank ned og lot meg oppsluke av språk og rytme og mening.

Og fikk litt mer perspektiv over min nærsynte travelhet.

Å være i livet:

I

Dette: Å være i livet

Open for alt ikring

Bunden med sterke røter

til menneske og til ting.

Gi både hjarte og hender

i omsorg som aldri svik,

var det som gav meining til tida di,

og let deg få kjenne deg rik.

II

Den som er rik vil ha seg

eit hus som er såleis bygt

at alle som høyrer til huset

kjenner det godt og trygt,

og såleis at framande gjerne

kjem innom dørene der

og auker den rikdom som finst der før

med alt det dei sjølve er.

III

Fattig var du om aldri

i livet du kjenne fekk

at mellom deg og dei andre

levande straumer gjekk

av tillit og varme som styrkte

kvart band som til livet deg batt,

og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,

at meir enn du gav, fekk du att.

av

Terrorisme og tjukke l’er

De fleste av oss er vel både oppgitte, sinte, fortvilte og provoserte av disse muslimske terroristene som kaller seg IS og som terroriserer stadig større geografiske områder. Selv følger jeg meg først og fremst hjelpeløs: Det er helt absurd å kunne følge halshuggingen av en britisk journalist på TV.

Denne kriminaliteten påvirker meg også på en måte jeg helst ikke vil vedstå meg: I all min handlingslammelse og hjelpeløshet og frustrasjon havner jeg rett inn i tanker og reaksjoner som «Bomb hele faenskapen til hælvete!» og «Utslett dritten en gang for alle!» og mange andre vulgære og unyanserte tanker.

Når jeg kommer inn på disse sporene er det (kanskje) interessant å observere at jeg plutselig begynner å bruke språket på en helt annen måte: Tankene mine får både tykke l’er og masse a-endelser og mye bannord.  Mitt vanligvis nokså konservative riksmål er visst nokså uegnet til å uttrykke hva jeg egentlig føler i denne sammenheng: Her må jeg enten over på Oslo Øst-dialekt eller saftig nordnorsk!

Det verste, det alvorlige og tankevekkende, er allikevel dette: En gjeng kriminelle mordere greier å manipulere mitt tankesett: Deres brutale fremferd gjør mine tanker og reaksjoner mindre nyanserte og humanistiske. Deres handilnger er så fullstendig hinsides all normalitet, at mine tanker rundt det også blir ekstreme: Bomb livskiten ut av dem!

Og dermed har terroristene og morderne faktisk oppnådd en aldri så liten seier, hos et enkeltmenneske langt nord i et bortskjemt annerledesland: De har lykkes i å «brutalisere» meg bittelittegranne. De har gjort meg litt mindre human og nyansert.

Samtidig kjenner jeg meg innimellom innmari lei av stadig å skulle nyansere og forstå. Det må jo være sånn at noe – om enn aldri så lite – fortsatt er helt riktig, og noe fortsatt er helt galt?

Jeg synes dette er vanskelige tanker. Fasitsvaret uteblir……..

Så da må jeg minnes min farmor, som i mange år uttrykkelig ønsket å dø for å bli gjenforent med sin Skaper, men uavlatelig fortsatte å leve. Ved en anledning sa jeg noe sånt som: Nei, nå må du virkelig holde deg i live i noen måneder til, sånn at denne pjokken inni magen min også får sjans til å oppleve og bli glad i oldermoren sin – på linje med alle de andre oldebarna som er så glad i deg.

Da svarte farmor, litt resignert: «Huff, ja – alltid er det noe…..»

Det tenker jeg er en god kommentar når våre verdier blir utfordret også:  «Alltid er det noe!»

«Noe» som utfordrer oss. «Noe» som vi må strekke oss etter.

Og så får vi holde oss i live – både verdimessig og språklig!