Valgkampen er i gang. Jeg undrer meg over alle disse på- og avstandene:

• Journalistene, som ønsker å lage underholdning og «show» og «høy temperatur» av politiske debatter. Når spurte de oss seere om det er dét vi ønsker? Jeg har til gode å møte et menneske, ungt eller gammelt, som liker «underholdnings-faktoren» i valgkampdekningen. Seere som stiller seg likegyldige til politikk gidder ikke se på uansett. Seere som er interessert i politikk, blir frustrert over at de aldri får skikkelige svar fordi programlederne avbryter og dyrker motsetninger.
• Helt vanlige folk, som står på for å få hverdagen til å fungere. Kjenner de seg igjen i Arbeiderpartiets elendighetsbeskrivelse av Norge? Nei, det tror jeg ikke de gjør. Men kjenner de seg igjen i Høyres beskrivelse om at nå går alt så mye bedre? Nei, kanskje ikke.
• Politikere som ønsker å «markere» seg, og som overdriver problemområder av typen: Det er bare «vi» som er opptatt av «barnefattigdom». Kjære, vakre vene: Dette er først og fremst retorikk: «Barnefattigdom» høres så mye bedre ut enn offentlige overføringer til arbeidsledige foreldre…….

Det er en grunn til at filosofer og forfattere gjennom alle tider har vært opptatt av sannhetsbegrepet. Sannhet er veldig viktig! Å snakke sant om noe, og å kunne skille løgn fra sannhet er helt avgjørende for at vi skal kunne leve «skikkelige» liv!

Med Trump i Det Hvite Hus og Putin i Moskva våger jeg å påstå at sannheten for tiden har dårlige kår. Men jeg håper fortsatt at Solberg og Gahr Støre er såpass sannhets-bevisste at de kan snakke sant om hva Norge er, og hva vi bør bli. Det har ikke nødvendigvis noe med neste års statsbudsjett å gjøre.